Under én time etter at fisken er dratt om bord, kan Simon Haugen (31) invitere til bords – med nytrukket torsk, rogn og løksmør på menyen.
– Se på denne, sier Simon Haugen idet han drar en feit og fin torsk over ripa.
– Et prakteksemplar!
Morgenen i Oldervika utenfor Tromsø er fargelagt i grått. Men tunge skyer, hvite bølgetopper og bitende vind, later ikke til å ta humøret fra Simon.
– Jeg elsker dette. Helt seriøst. Hvis ikke hadde jeg aldri orket å holde på.
Fisker-familie
Simon har drevet med fiske omtrent så lenge han kan huske. Med en oppvekst med fire onkler i samme bransje, var Simon tidlig ute med å vise interesse for havet.
– Jeg var ikke så motivert for skole da jeg skulle begynne på ungdomsskolen, og fikk derfor et tilpasset opplegg hvor jeg skulle få være ute på havet og fiske tre dager i uka – og de to siste dagene skulle jeg være på skolen og følge undervisninga der. Men hva skjedde? sier Simon, og svarer kjapt på sitt eget spørsmål:
– Jeg var på havet de tre dagene jeg skulle være på havet – og de to dagene jeg skulle være på skolen, ja, da var jeg på havet, da også.
Allerede som niåring kjøpte Simon seg sin første tresjark. Pengene hadde han tjent som medhjelper og skårunge for både bestefaren og onklene. Etter å ha fisket seg både gjennom barndommen og ungdomsskolen, bestemte Simon seg for å satse på yrket for alvor.
Farlig yrke
I 2019, etter flere år med sparing, hadde han råd til å kjøpe en flott speedsjark.
Den 35 fot lange båten fikk navnet «Ann-Karin», etter Simons mamma. Investeringen var stor, og gleden enda større.
Men på ulykkesdagen fredag den 13., i desember 2019, skjedde det som ikke skulle skje. Etter bare to måneders bruk, da Simon og kompisen Tobias var ytterst i Kvænangen for å fiske julekveite, begynte det å brenne i motoren. Overlevelsesdraktene måtte på, og kort tid etter sto Simon på redningsflåten og var vitne til at guttedrømmen sank.
– Denne opplevelsen sitter virkelig i kroppen. Jeg kommer aldri til å glemme det, men det var heller aldri aktuelt å gi opp fiskeryrket, sier han.
Få måneder etter forliset kunne Simon ta jomfruturen sin med den nye «Ann-Karin». Det er denne båten som er hans arbeidsplass i dag, og som har sørga for mange hundre tonn fisk om bord.
– Ho måtte jo så en sjanse til, ho mamma, ler han.
Simon har to sønner, fire år gamle Noah og storebror Adrian på sju. Fra eneboligen i Oldervika har de panoramautsikt over havet, og guttene kan sitte ved vinduet og se pappa legge til og fra kai.
– Jeg får ikke lov av ungene å dra på havet fredag den 13. Det respekterer jeg. For det er nettopp det som er det verste med dette yrket – alt det er såpass risikabelt. Når du drar ut, vet du aldri med sikkerhet om du faktisk kommer tilbake.
Likevel ville han ikke byttet ut yrket med noe annet.
– Det beste? Lønna. Og livsstilen.
Enkelt, og godt
Torsken, som Simon for kort tid siden dro over båtripa, har kommet på kjøkkenbenken. Han skjærer den i rause serveringsstykker, og pakker rogna inn i matpapir. Samtidig som fisken trekker, kutter han løk i småbiter. Denne blandes med smeltet smør. Nå er det bare å koke poteter, og vips så er maten klar.
– Egentlig er ikke fiskemat det første jeg tenker på når jeg kommer hjem etter en lang dag på havet, men jeg skal innrømme at dette var godt, sier Simon og forsyner seg med nok et stykke blodfersk torsk.
– Hva er det beste du vet?
– Jeg skulle til å si kvinnfolk, men det var kanskje ikke det svaret du var ute etter? Så da sier jeg heller lutefisk. I fjor spiste jeg det 38 ganger fra oktober til desember. Lutefisk, altså.
Neste generasjon
I helger og ferier er Noah og Adrian ofte med ut på havet for å fiske. Eldstesønnen har også vært med Simon på jobb da han fisket sei og reker.
– Det er jo faktisk slik at om vi er sulten så er det bare å ta en tur ut med båten. Og det som er artig er at ungene faktisk spiser fisken når de selv har vært med å fiske den.
Tekst: Christine K. Hansen Foto: Knut Åserud
